I løpet av 1980-tallet var Bodø/Glimt en klubb som slet med å finne sin plass i norsk fotball. Etter å ha tilbrakt flere år i lavere divisjoner, var det mange som tvilte på om klubben noen gang ville klare å komme tilbake til toppen. Likevel, i 1987, skjedde det noe bemerkelsesverdig. Under ledelse av den karismatiske treneren, og med en ung og talentfull spillergruppe, klarte Bodø/Glimt å reise seg fra asken.

Sesongen 1986 hadde vært en utfordrende periode, men klubbens ledelse gjorde kloke valg ved å styrke laget med flere lovende spillere. Med spillere som Kjetil Rekdal og Einar Rædergård, begynte laget å vise tegn på forbedring. Den påfølgende sesongen, 1987, ble et vendepunkt. Bodø/Glimt spilte med en aggressiv spillestil som fanget oppmerksomheten til både medier og fans.

En av de mest minneverdige kampene den sesongen var mot Tromsø, klubbens lokale rival. Dette oppgjøret, som ble spilt foran en fullsatt Stadium, ble en intens kamp hvor Bodø/Glimt viste sin styrke. Med imponerende angrep og solid defensiv, klarte de å ta ledelsen tidlig i kampen og holdt på den til slutten. Dette ga laget et stort løft i selvtillit, og de fortsatte å samle poeng gjennom sesongen.

Da sesongen nærmet seg slutten, var spenningen til å ta og føle på. Bodø/Glimt konkurrerte om opprykk med flere andre lag, og supporterne var i ekstase. Den avgjørende kampen ble spilt på hjemmebane, og med en seiersrekke bak seg, var forventningene skyhøye. Med en dramatisk scoring i det 89. minutt, sikret Bodø/Glimt seg det nødvendige poenget for å sikre opprykket. Feiringen som fulgte var uforglemmelig, med fans og spillere som feiret sammen i gater og på stadion.

Opprykket i 1987 representerte mer enn bare en plass i den øverste divisjonen; det var et symbol på klubbens gjenfødelse. Det ga også grunnlaget for fremtidige suksesser og inspirerte generasjoner av spillere og fans. Bodø/Glimt begynte å bli ansett som en seriøs konkurrent i norsk fotball, og denne triumfen ble et sentralt kapittel i klubbens rike historie.